Rute: Amsterdam - via Haarlem til Leiden, Leiden via Rotterdam til Breda, Breda via Albert-kanalen til Hasselt (Belgia), Hasselt til Maastricht.  Utflukter fra Maastricht til Aachen (Tyskland) og Liège (Belgia)

Julikvelden er fuktig og kald, vi har en ferieuke igjen og ikke spesielt god råd. Surfing på nettet resulterer i billige billetter til Amstedam. En hurtigarbeidende tomannskomite foran peisen med rødvinsglass i hendene vedtar at vi vil forsøke å nå Maastricht i sør på sykkel. Uerfarne som vi er , ender vi opp med å leie blytunge bysykler med 3 gir på jernbanestasjonen i Amsterdam.

------

Vi lander tidlig på Schipol, leier sykler og legger trøstig i vei mot Haarlem i duskregn. Etter en times tid på fantastisk velorgansierte og velskiltede sykkelveier koser vi oss med lunsj i byen. Himmelen er imidlertid mørk og truende og etappen fra Haarlem sørover langs kysten blir strevsom i kraftige regnbyger og motvind. Passerer en redselsfull liten badeby (Zandvoort)  hvor en enslig, vissen palme står hutrende og latterlig i sanden mens Nordsjøen pisker innover strendene. Akkurat da minnet om peisen, røvinsglasset og hjemlig comfort begynner å anta former for ren anger for dette prosjektet, letter været. Vi tar av hovedveien og sykler langs Nordzee-veien, en kombinert gang- og sykkelsti gjennom vakre lyngheier hvor vi møter på tre små harepuser og ett rådyr. Vi ankommer universitetsbyen Leiden i kveldingen hvor vi avrunder med en Genever i solskinn bivånende en Rembrandt-festival vi ikke visste noe om. Det er greit å finne overnatting.

Neste morgen våkner vi til strålende vær og vi bestemmer oss for å forsøke å nå byen Breda via Rotterdam, selv om det er en distance på 10 mil. Sykkelveiene er fortsatt stort sett godt merket, syklene derimot er ikke spesielt gode og visse kroppslige ubehag begynner å melde seg. Etter norske forhold er det flatt og sånn sett akseptabelt med bare tre gir. Bare små skogholt og strekk med dyrket mark skiller den ene landsbyen fra den neste. Som barn av den modern sivilisasjon og begrenset ønske om ekstremopplevelser , er dette et godt alternativ. Her kan en kaste inn håndkleet når som helst og påfyll av drivstoff i form av mat og drikke er uproblematisk å finne.

Det viser seg imidlertid at man etter å ha hyllet sivilisasjonen i store ordelag under lunsjpausen i Rotterdam, snart skal bli innhenten av naturkreftene som ikke står tilbake for en frisk vestlandsstorm. Før det skal vi imidlertid legge inn et par ekstrarunder i byen Dordrecht, siden jeg som på dette tidspunktet er en  helt uerfarn syklist,  insisterer på å se bort fra kart og compass som adekvate hjelpemidler. Humøret er på dette tidspunktet nokså labert og blir ikke bedre av at rumpeballene krangler mot sykkelsetet og mørke, truende skyer vokser i horisonten. Det er veldig lummert og veldig stille der vi jobber oss oppover seige bakker mot broen som skal ta oss over Holland Diep.

 Kort rådslaging fører til pause på et lite sted midt i den mange kilometer lange bakken som nå fortoner seg som utkanten av sivilisasjonen. Omgitt av furu og kitch, og en gruppe pokerspillende men som etter stemmebruk og koordineringsevne å bedømme må ha vært der lenge, kommer uværet. Vinden velter bord, stoler og blomsterpotter utenfor. Det lyner og tordner og vinden hviner i hustaket , utsikten til å nå Breda er ikke gode og vi skjønner at våre ikke vanntette sykkelvesker allerede må ha tatt inn mye vann....

Uværet stopper like brått som det kom. Utpå kvelden har vi klart å nå Breda, om enn litt pjuskete og våte med mye våt bagasje. Hell i uhell, vi fikk medvind de siste milene, og kvelden tilbringer vi med å se på skadene etter stormen sammen med de innfødte i Breda. Store trær har veltet og sperrer gatene i byen. Byen er overraskende hyggelig. I sentrum ruver katedralen vis à vis Grote Marktsom omkranses av kafeer og restauranter . Vi stuper i seng på hotel Van Zuiperdalen etter å ha bekledd rommet med det våte innholdet av sykkelveksen som forhåpentligvis tørkes i løpet av natta.

Dag tre legger vi i vei med mer eller mindre tørt tøy. Vi skal inn i Belgia og følge den 13 mil lange Albertkanalen som ender i Liège. Vi sykler langs slusene, langs veldreide atomkraftverk og Europas tungindustri. Lekterne går langs kanalen og forsyner den omfattende prosessindustrien med nødvendig utstyr. Røyken spys ut av fabrikkene, og det er med en viss uvilje en må innrømme at også denne typen industry har en slags skjønnhet der den vitner om vitalitet og fordums modernitet.

Avstanden langs kanalen regnes best ut ved å se på nummeret på slusene, det er6 i alt. Alt er bra, bortsett fra en sky som vokser foran oss på kjent vis. Det mørkner og nok en ettermiddag må vi søke ly, denne gangen under en bro, sammen med en gruppe flamske mosjonister i eliteklassen . Vi har en hyggelig prat om det franske og det flamske mens vi venter på at det skal lette.

Forsinket av uværet haster vi avgårde i medvind med mål Hasselt, et par timer lenger sør. Byen er hovedstaden i Limburg og Belgias uoffisielle Genever-hovedstad med egen Genever-festival. Det kveldes og vi tar av til høyre en halvtime for tidlig. På bomturen treffer vi en hyggelig dame som gir oss telefonnummeret sitt i tilfelle vi ikke kommer fram til Hasselt tidsnok til å finne hotell. Rørt over omsorgen tar vi ut de siste kreftene og får et utmerket rom på hotel Portsmans. Nytelsen er ganske enkelt ubeskrivelig når legemet etter middag lar seg senke ned i varmt vann, og på badekarskanten? En Genever!

Fjerde dagen våkner vi med vissheten om at det bare er 4 mil igjen til målet, Maastricht. Sola skinner, det er varmt og før vi aner ordet av det triller syklene ned bakkene mot byen, over elva Maas til bydelen Wych hvor vi lar oss sjarmere av hotell Tapperij de Pooshorn (som reklamerer med 52 typer øl). Vi er tilbake i Nederland. Syklene låses med dobbelt lås og vi lover hverandre at  dagen i sin helhet skal tilbringes til fots. Maastricht er en artig og vakker liten by. Det er interessant å sitte (med et glass hvitvin f.eks!) på et av de utallige spisestedene og høre på kakofonien av språk i et multikulti fellesskap her hvor tre land møtes (Tyskland, belgia og Nederland) og hvor en av de viktigste  EU-avtalene er inngått.

Vi feirer at vi har nådd målet til tross for dårlig planlegging, dårlige sykler, ustabilt vær og sånn omtrent gjennomsnittlig kondisjon. Vi har sett byer vi elsket, men aldri hadde hørt om og aldri ville ha kommet til med andre fremkomstmidler enn sykler. Det triste er at vi ikke kunne fortsett videre, men måtte gjøre vendereis med syklene på tog til Amsterdam for å nå flyet hjem til hverdagen. Det var på denne turen vi skjønte at sykkelferie er den beste form for ferie og det har blitt mange mil på sykkel rundt om i verden etter denne bysykkel odyseen i mellom-Europa.

Litteraturtips: Hugo Claus Belgias sorg