2013 TIBET

Rute: Fly Oslo- Beijing, tog Beijing-Chengdu (27 timer med tog), fly Chengdu-Kangding (Kham i Tibet), rundreise i Khamregionen med bil og sjåfør, fly tilbake til Chengdu, tog Chengdu til "Karate-kid fjell" ved Wu dang Shan, tog til Shanghai, tog Shanghai til Beijing og fly hjem til Oslo.

HVOR ER TIBET

 «Norwegians are currently not granted permit to Tibet Autonomous region (the TAR) ». Beskjeden kommer to uker før avreise og er den femte i rekken endrede visumregler til Tibet i løpet av det knappe året 2013 denne reisen har vært planlagt. Slukøret må vi slippe tak i plan A med forestillingene om å ankomme Lhasa med verdens høyestliggende togstrekning, vandre andpustne opp trappene til Potalapalasset, kjøre langs Bramaputra, passere fjellpass på over 5000 meter og kanskje få et glimt av selveste Mount Everest. Tiden er inne for plan B.

Hvor er Tibet?  Spørsmålet er egentlig umulig å besvare. For kineserne er Tibet – eller Zàngqū, som de kaller det - en av mange kinesiske regioner, rent bortsett fra at innreise til en del av området er strengt regulert. For mange tibetanere er Tibet et selvstendig etnisk og kulturelt område som historisk har vært i interessefeltet til stormakter som Kina, India, Storbritannia og Russland – for å nevne noen. Mange av dagens tibetanere oppfatter Dalai Lama som sitt egentlige overhode, men han er forvist av kinesiske myndigheter og lever med sin eksilregjering i byen Dharamshala i indisk Himalaya. Tibet er delt inn i to områder; det visumpliktige Tibet Autonomous Region og det mer åpne Tibet Autonomous Prefecture der visum til Kina er nok for å kunne reise inn.

Vår plan B er utmeislet i  samråd med et tibetanske reisebyrå og henlegges til Kham-området i den tibetanske delen av Sichuanprovinsen. Utgangspunktet er millionbyen Chengdu som vi forlater i 35 plussgrader med det daglige flyet til byen Kangding med sine 100 000 innbyggere en 40 minutters flytur unna.  Vi lander  på et fjellplatå og skjønner den plutselige svimmelheten som rammer alle som én da guiden som møter oss opplyser at vi befinner oss på verdens nest høyeste flyplass, 4280 meter over havet. Kjølig er det også, bare 13 pluss, og rutinerte medpassasjerer legger turen innom omkledningsrommene vis à vis bagasjebåndene og kommer ut med langbukser og tjukke jakker. Selv vurderer vi en tur innom oxygenbaren, men ettersom vi skal akklimatiseres på bare 2500 meter det neste døgnet dropper vi det.

Nedover bærer det, 3 mil, på veier av trollstigstandard. Når frykten slipper taket og vi løfter blikket, får  vi vårt første møte med dette særegne landskapet vi skal bevege oss i de neste dagene: grunnfargen er, tross høyden, grønn. Åsene og fjellsidene er dekket av eng. De karakteristiske bønneflaggene bryter det grønne der de er  festet i store felt i åssidene eller strukket i tråd fra en topp til en annen – blått, oransje, rødt og hvitt vaier de i den kjølige vinden eller ligger på bakken som nedfallsfrukt i store, fargerike klumper. Ikke bare bønneflagg, men menneskeskapte mantra støpt som kjempebokstaver i betong er gitt stor plass i naturen. Også jakoksene, de  krydrer landskapet som små pepperkorn strødd ut over denne anretningen vi aldri har sett maken til. Etterhvert som vi forflytter oss i landskapet, lærer vi også at stupaene og bønnehjulene er allestedsnærverende og et klart budskap om at den tibetanske buddismen gjennomsyrer det meste av mennekselivene her oppe på verdens tak.  Bak åsryggene skimter vi, når skyene letter tilstrekkelig, de mektige fjellene i retning Himalaya – topper på over 7000 meter som rager majestetisk i bakgrunnen.

Alt dette mens vi lærer oss å puste i oksygenfattig luft og smått om senn tar fatt på den egentlige reisen som tar oss tilbake opp på 4000 meter idet vi kjører inn i alt dette grønne og mystiskreligiøse, på veier av veldig varierende standard.  Kham er mindre besøkt avturister enn det visumpliktige området og blir omtalt som mer autentisk tibetansk. Vi treffer i alle fall mennesker som er åpne og nysgjerrige på oss. Her er ingen turistkulisser – når vi må improvisere med å synge norske folkemelodier på en landsbyfest, er det fordi festen og vi tilfeldigvis fant hverandre da vi måtte ta en litt annen vei enn planlagt. Kvinner kledd i vakre silkedrakter med medgiften hengende tungt rundt hoftene i form av sølvbelter danser ringdans med mennene, mens vi intervjues av de få som kan litt engelsk.  Vi tilbringer et døgn på såkalthomestay i en tibetansk familie, på en tibetansk bondegård i en bitteliten landsby: her er fjøset i første etasje, menneskene i andre og låven i tredje. Husene har også et hellig rom utstyrt med tromme, røkelse, buddafigurer og annet som skal til for at lamaen som kommer på husbesøk med jevne mellomrom skal kunne utøve sine ritualer.

Vi drikker jaksmør-te og spiser jakost og jakkjøtt sammen med vertskapet og konverserer gjennom medbrakt pekebok og videoopptak fra Norge på nettbrettet.  Vi reiser rundt i området i en uke og får med oss nok buddistiske templer og religiøse fester til å dekke behovet for livstid. Munkene kledd i sine gule og okseblodfargede drakter er en naturlig del av gatebildet. Vi våkner og sovner til lyden av klosternes store bronselurer som nærmest rauter en dyp, dyp monoton basstone – det er nemlig festivalsesong, og i Tibet betyr det først og fremst religiøse fester med maskedans og prosesjoner.

Størst inntrykk gir likevel naturen, for det er  nesten overjordisk å vandre i grønn sommereng med velkjente prestekrager, smørblomst og forglemmegei mens himmelen med sitt skiftende lys er så nær og fjellene i horisonten så skremmende mektige og nesten truende – spesielt når tordenvær bryter løs. Ikke minstbyr menneskene, med sin åpenhet, nysgjerrighet, vennlighet og annerledeshet på opplevelser som gir fornyet tro på menneskeheten og vår felles skjebne her på jorda.

Var vi i Tibet? Ja, vi var uten tvil i Tibet og vi drar så mer enn gjerne tilbake en annen gang.

(Artikkelen om Tibet ble  publisert i Dagsavisen )

TOGREISE I KINA

Vi var 4 mennensker som tilbrakte til sammen 65 timer på tog. Første distanse var Beijing til Chengdu, tvers over Kina fra øst til inngangen til de tibetanske områdene i vest. Etter besøket i Tibet tok vi toget fra Chengdu til Shanghai, med stopp midt i Kina hvor vi dro til toppen av det hellige (taoistiske) fjellet Wudang Shan. Her drives det opplæring i kampsport og filmen karate-kid ble tatt opp her. Siste etappe var med lyntoget fra Shanghai tilbake til Beijing.

På togene hadde vi bestilt "soft sleeper" gjennom reisebyrået i Lhasa. Det betyr at vi delte en 4-mannslugar i en vogn med både asian og european -style toilets! Alt er ryddig, rent og pent, men sengene er ikke spesielt mjuke. Hva gjør vel det! Her fikk vi se kinesisk landsbygd, kinesiske storbyer, kinesisk byggeri av veier og jernbane mens vi som så godt som de eneste turistene på toget ble godt kjent med persongalleriet i spisevognene. For det er der det skjer! Spisevogna er personalrommet til alle som jobber på toget (det er ikke få, togene er veeleeldig lange!). Her troner politisjefen med sine betjenter, andre ansatte kommer og går og de reisende som ikke har handlet nudler og andre kinesiske godsaker før de går ombord. Vi spiller rollen som de eksotiske og etter at vi får bestilt noe mat ved hjelp av billedboka vår ( vi pekte vanligvis på en kylling!) følger de ansatte med på hvordan vi mestrer pinnene. Kineserne i matvogna bruker alle slags, for oss, nokså vulgære måter for å skyfle maten inn i munnen på - men det gjør at vi slapper godt av. Etter hvert som vi får det ene velsmakende måltidet etter det andre, får vi togpersonalet til å skrive ned hva vi har spist. Denne lappen kom godt med på resten av turen:

Ølet, "Snowbeer", er nærmest et lettøl. Vi lærer oss ordet for øl:  /pisjåu/. Det drikker vi mye av på turen, dessuten er det helt greit at vi tar med vår egen vin. Spisesalen er som et teater, vi tilbringer timesvis der. En dag får vi se en fangetransport, det er ganske uhyggelig. Fangen, kledd i sort med bakbundne hender og føtter i fotlenke, er blek og alvorlig. Han bukseres bort i et hjørne hvor han sitter utrykksløs mens politimesteren og fangevokteren hygger seg. Jeg tenker at han er på vei til retterstedet, men vil aldri få vite hvem han var, hva han hadde gjort og hva som skulle skje med han. Steinansiktet glemmer jeg aldri.

TIPS TOGREISE I KINA:

·         For å komme inn på stasjonen må du ha gyldig billett og pass

·          Du må som på en flyplass gjennom sikkerhetskontroll

·         Se på tavle og tognummer (som er leselige for oss!) og finn riktig venterom. (softsleeper har VIP-room)

·         Go with the flow!

WU DANG SHAN-HUBEI-PROVINSEN

Våkner 0545 etter en ikke altfor behagelig natt på toget fra Chengdu, på et temmelig gudsforlatt og fattigslig Kina i nærheten av det hellige fjellet Wu Dang Shan i Hubei-provinsen (midt i Kina sånn omtrent). På veien til hotellet møter vi gående med kjerrer og syklende på vei til dagens dont. Etter hotellfrokost med varm ris og stekte egg og en dusj, rusler vi ut i fuktig varme på let etter inngangen til det hellige fjellet på 1692 meter - hovedsete for taoismen og kampsporten Tai Chi. Vi kommer til en klart definert inngang, men ser ikke noe fjell, bare grønne åser foran oss. Betaler inngangsbillettene på 240 kroner som inkluderer transport i fine, grønne busser. Så bærer det oppover langs svingete veier. Det er heldigvis ingen privatbilisme her, bare mange grønne busser! Turen går i et veldig vakkert landskap med avrundede, bekledte og knudrete fjell der templene er strødd utover - men det er også temmelig skummelt! Turen varer 30-40 minutter, bare oppover og brått ser vi tempelet øverst opp på den høyeste toppen. Fra oss og dit skiller det enten en dagstur på trapper eller en taubane. Vi valgte taubanen opp og trappene ned igjen (veldig krevende!)

DE STORE BYENE BEIJING, CHENGDU OG SHANG HAI

Det meste finner du i en hvilken som helst guidebok, men det er noen ting litt off Broadway som kan anbedales:

Beijing: Området rundt Lamatemeplet med hutonger og en artig folkepark. Vi bodde i området, på hotell Grand Palais Rouge. Hutongene hadde spennende butikker med ulike kunsthåndverk, moderne kafeer og barer. I folkeparken (hvor jeg ruslet er  tur alene, møtte jeg store og små kor, dansende damer, taiChi, kortspill. Veldig sjarmerende! Jeg får en venn som vil snakke engelsk med meg, det går fint han forteller om sitt liv og jeg om mitt!

Reisefakta

Fra Norge er utgangspunktet i Kina vanligvis Beijing. Både SAS og Finnair flyr strekningen effektivt. Til Tibet kommer man med  innenriksfly Beijing - Chengdu (2-3 timer) eller en sterkt anbefalt opplevelsesrik togtur på  28 timer tvers over Kina. Siste etappe er fly Chengdu - Kangding eller ca. en dag med leid bil eller rutebuss samme distanse (veiene kan være dårlige, spesielt i regntiden).

Det finnes mange ulike reisebyrå knyttet til Tibet. Vi brukte Exploretibet  som ordnet alle innenriksbilletter i Kina for oss, guide og bil i Tibet og ellers holdt kontakt med oss gjennom hele oppholdet i Kham.

Kangding har flere hoteller med europeisk standard. Vi bodde på Kangding Xibo Hotel (100-200 kroner per natt i dobbeltrom) I landsbyene er overnattingsstedeneav enkel  pensjonat -eller guesthouse standard. I landsbyen Tagong er det beste alternativet Khampa café and guesthouse  (100 kroner per natt i dobbeltrom uten bad). Vertskapet snakker godt engelsk og kanorganisere homestay (overnatting hjemme i en familie) og fjellturer i området.  

Praktiske tips

Det kreves visum for å komme inn i Kina. Det kreves ikke eget visum per dags dato for å reise inn i områdene beskrevet i denne artikkelen. Innreise til Lhasa og de mest religiøse områdene er ikke mulig for nordmenn per dags dato  (02.04.2016).

Det er viktig å ta med nok papirpenger inn i Tibet, da det er langt mellom minibankene og mange bare godtar kinesiske kredittkort. Valutaen er kinesiske Yuan.

Engelsk-kinesisk ordbok (engelsk+mandarin+bilder) er helt avgjørende å ha med! Denne kan kjøpes bl. annet på Amazone.com. Lurt å lære noen få kinesiske gloser som øl, vann, vin - språk åpner dører og man får fort en lærer!

Doforholdene i Kina er ofte typen squat (sitte på huk), men det er mange av dem og de er stort sett rene og helt greie.