BUENOS AIRES

Aller først: historien om et lite tangohelvete i Buenos Aires!

Forført av Piazollas smektende tangomusikk befinner jeg meg på tangokurs i Buenos Aires. Midtvinters i Norge, høysommer i verdens tangohovedstad. Ikke noe å si på rammene rundt prosjektet om å bli en sensuell tangodanserinne, men det viser seg at den hjemlige strofen fra Prøysens tangovise, “å så kjem dæ je itte kan” er evig tilbakevendende.

Første kvelden lærer jeg at tango er en improvisasjonsdans, at mannen er improvisatoren og at kvinnens rolle er å forstå de ikke verbale tegnene partneren gir og å lydig følge disse. Et nøkkelord i tango er “subtil”, et finere ord for tankelesing. Første kurskvelden stabber jeg langsomt tilbake til hotellrommet med blødende tær, støttet av min partner som i alle fall har en lang vei å gå før han evner å være forståelig subtil!. Learning by doing and learning the hard way, ja, jeg skjønner etter hvert at min viktigste oppgave som kvinne er å beherske å gå baklengs med eleganse og at bare dette kan redde tærne mine fra ytterligere maltraktering.

Andre kvelden er jeg i utgangspunktet noe indisponert. Det skyldes at jeg hele dagen har trålet sentrum, som er stort, for å ende opp med et par dyre, håndsydde og svært høyhælte sko. Ekspeditrisen sier at skoene danser helt av seg selv, men jeg har for sikkerhets skyld drukket meg til mot med minst to glass vin for mye. Dette øker verken min evne til å tolke ikke-verbale signaler eller mine ferdigheter til å bevege meg bakover med eleganse. Læreren skjenner på meg flere ganger fordi jeg stadig stopper partneren og gjentar “men, hva vil du jeg skal gjøre nå?”.

 Tredje kvelden stiller jeg derfor helt edru, men angrer inderlig da det går opp for meg at kveldes tema er sensitivitetstrening. Selv om jeg ikke er strålende fornøyd med min medbrakte partners talent for subtilitet, er det likevel blåbær mot å måtte bytte partner hvert femte minutt! Svetten siler, de nye skoene gnager, og siden jeg så vidt bare mestrer kunsten å rygge med (litt) eleganse, kommer jeg stadig vekk til punktet “å så kjem dæ jeg itte kain”. Det nytter likevel ikke å komme med den her i Buenos Aires, de snakker bare spansk, Prøysen har de ikke hørt om og dessuten var det denne ikke-verbale kommunikasjonen da.

Fjerde kvelden får selvtilliten et lite midlertidig løft. Jeg får danse med selveste tangolæreren. Mine evner til tankelesning har neppe blitt større, men i noen minutter føres jeg stødig over gulvet med ben som forstår hva han vil, hvor han vil og hvordan han vil ha det! Aha! Det er altså ikke meg det er noe galt med?

Femte kvelden er det juleavslutning med spleiseparti hjemme hos læreren! Vi er i en fin-de-siècle leilighet i byens bedre strøk, stram og vellystig som innehaveren selv. Jeg vipper kledelig med tangoskoene som skjuler plastrede, skamferte tær og balanserer glasset med Malbec-vin på høyre silkestrømpekne. Mine medelever nikker anerkjennende når jeg godt hjulpet av frekkhetens nådegaver uttaler meg om finsk tango og lar en bemerkning falle om tango nuevo. Jeg aner først uråd når noen setter på Piazolla og en fysisk uro brer seg i forsamlingen. Min partner mottar en alt annet en subtil marsjordre etterfulgt av at alle ønskes et strålende nyttår! Den argentinske stjernenatten er silkemyk der vi arm i arm vandrer langs nattestille fortau vel vitende om at herfra til evigheten skal tangoskoene brukes til det jeg “kain” – nemlig til å sitte med!

Gatelangs i byen

Føttene ble brukt til mer enn tango, vi vandret mye i byen som er stor. Vi tok oss fra bydel til bydel med undergrunnen Subte eller med drosje. Vi kom til Buenos Aires etter 24 timers reise, hvorav en 13,5 timer lang flytur over Atlanterhavet. Syretesten på hvordan en by, eller et land for den saks skyld egentlig er får en når en trøtt og døgnvill bukserer to store kofferter opp og ned trappene på en undergrunn og er usikker på det meste. Her var folk raske til å ta kontakt hver gang vi stoppet opp litt for å hjelpe oss på rett vei. Vi reiser fra vinter og kommer til sommer. Vi har krysset ekvator og sliter med retningssansen gjennom hele oppholdet (stort sett går vi i feil retning når vi orienterer oss ut fra bykartet). 

Vi er på  det legendariske Casa Rosada  hvor krigsveteraner slår fast at Las Malvinas (Falklandsøyene) er og alltid har  vært argentiske og ikke minst ser vi med egne øyne bestemødrene på  Placa de Mayo. 

Byen er grandisos, den er Paris eller Madrid rett nok med noe manglende vedlikehold, Gatene er brede og lange. Vi spaserer i calle Florida som er en av flere sentrale gater i det kommersielle sentrumet i byen. Vi drar til kirkegården La Recoleta hvor Evita ligger begravet i en grav som er både innbruds- og jordskjelvsikker. Guiden som selger kart over kirkegården ved inngangen sier " Evita is the most famous, but not the most important". Sola steiker i nakken der vi går mellom argentinas avdøde storheter og etterhvert ender i et stort marked utenfor kirkegården, hvor det selges brukskunst i alle varianter. 

Nasjonalgalleriet i Buenos Aires er å anbefale. Det ligger ikke langt fra Recoleta og har en alt-i-ett europeisk samling som rommer Degas, Renoir, Monet, Sisley, Gaugain, Manet, Van Gogh, Klee, Vasarely og Kandinsky for eksempel! I tillegg, eller ikke minst, en spennende argentisk utstilling, som var den som egentlig førte oss dit. 

Et av de mest kjente turiststrøkene i Buenas Aires er tangoens fødested, La Boca. Vi begynner å gå i retning bydelen, men blir på et tidspunkt advart mot strøket  rundt La Boca av en velmenende innfødt. "Gjem kameraet deres og ta en drosje fortest mulig", sier ham, "ikke møt blikket til forbipasserende!".  "Ta en bil til Camineta, bli der og gå for all del ikke over elva." Illusjonen om den trygge byen vi har tatt den for viker ytterligere da drosjesjåføren forteller oss i detalj hvor vi IKKE må gå, da han slipper oss ut av bilen midt i det fargesprakende området der turistbussene er linet opp langs fortauskanten. Vi er lydige,  går ikke over broen til det store lovløse, men henger rundt sammen med horder av turister som ser på tangodans og drikker vin. I ettertid vil jeg ikke anbefale la Boca, det er et turisthull med blek, lidenskapsløs tangodans og souvernirshapper. 

steder i  Buenos Aires som jeg vil anbefale er disse;

• Palermo (Subte Plaza Italia) og til  f.eks Plaza serrano- dette er det coole Buenos Aires med lokale designerbutikker og småkaféer.
• Recoleta med kirkegården, nasjonalgalleriet og brukskunst
• Puerto Madera - et slags Aker Brygge, men der en kan gå en flott tur ut til Rio de la Plata
• Sentrum med handlegatene f.eks calle Florida
• Olleros hvor vi bodde er et rolig og autentisk boligstrøk
• Belgrano - tar det med fordi det var der tangolæreren bodde og jeg synes å huske at det var staselig paririsk!

Bosteder:

Med tangoprofil i Olleros:

Caseron Porteno

Conventillo de Lujo

Palermo:

Hotel Costa Rica  (Calle Costa rica 4139)

PATAGONIA

Fra Buenos Aires kjører vi 21 timer non stop med buss. Høy komfort! Vi kan legge oss ned, får mat og vin mens vi ruller inn i en blodrød solnedgang over den tilsynelatende uendelige pampasen utenfor. Utpå formiddagen kommer vi til St. Carlos de Bariloche, i Lake District. Landskapet er alpint, husene er alpine og hadde vi ikke visst bedre ville vi trodd vi var i Alpene. Det er betydelig kjøligere her sør, men sol og fint vær. På anbefaling fra en tilfeldig hotellgjest i Buenos Aires, drar vi med leilebil til Llao llao utenfor byen hvor vi losjerer i et B&B (Bellevue) hos en tysktalende Rolf og hans mor. Mellom oss og Andesfjellene lligger en blå innsjø og en vakker hage.

Området er perfekt for fjellturer. På med ryggsekk og fjellsko, i løpet av de neste dagene har vi utforsket Cerra Lopez, Laguna Negra og Villa Catedral. Det er langt mellom folk og variert terreng - overalt står vårblomstene i full blomst.

CHILE

Vi leier bil og reiser over fjellet til Chile. Vel over grensepasseringen ser vi nokså fort at vi har kommet til et område med mindre velstand og der befolkningen klart har et mye høyere innslag av indiansk enn i Argentina. Vi reiser til byen Valdivia og overmnatter der, før vi drar videre inn i fjellene igjen til et hotell (Huife) med varme kilder 3 mil fra byen Pucón. Et par dager med velvære i varme kilder og med god vin er helsebringende og gir rom for lesing av bøker og kontemplasjon i alle ordets betydninger.

Siste store naturopplevelse får vi på veien tilbake til Bariloche. Det er 1. juledag og stille på veiene. Vi kjører oppover, oppover på utrolig dårlige veier (de er under bygging), gjennom nasjonalparken Villarica. Helt pluselig passerer vi rett foran den 3776 meter høye vulkanen Lanin - vi har rett og slett ikke lest kartet ordentlig og var ikke forberedt på synet. Det er mektig! Skogen vi kjører gjennom er en skog med apenes skrekk, kjempestore sådanne. Vulkanen og skogen blir behørig fotografert før vi må haste videre for å avlevere bil, rekke fly og forberede oss på vinteren hjemme.