Fra Manali snirkler veien seg sikksakk oppover, 2000 meter. Vi gjør et stopp ved en liten snøtunge som standhaftig holder, tross sommer og regntid. Et yndig fotoobjekt for turister som åpenbart har sitt første møte med snø. Foruten å beundre utsikten, som er helt utrolig med de dype, grønne dalene sliter jeg med angsten for at vi skal trille utfor fordi bilen kunne komme akkurat litt for langt utpå. Vei, jeg får jeg med at vi passerer en bra stasjon for paragliding. Det ser jo fint å henge der sånn, på dette tidspunktet 3000 meter over bakken, men frister på ingen måte å prøve igjen. Sammen med paragliderne henger store ørner, virkelig store fugler, rett ved siden av bilen som stødig klatrer opp mot målet Rohtang passet.
Målet er fortsatt Ladakh - men jeg er veldig i tvil om jeg orker 40 mil med indisk kjøremønster. Jeg er allerede den sure kjerringa som nekter sjåfører å bruke mobilen for å snakke eller tekste. I tillegg er det et spørsmål om forsikring på grunn av nærheten til Jammu og Kashmir. Valget er å ta et skritt tilbake, reise til sidedalen Naggar litt sør for Manali og ta inn hos bekjente fra Goa som driver et sted der. De kan sikkert komme med fornuftige råd hva veien videre angår.
Oppover på veier som er preget av tøffe naturforhold. Turismen her er regulert på grunn av dette, et bestemt antall biler får passere passet hver dag. Videoen under er fra den snille veien ned. Og jeg må si at denne sjåføren var veldig rolig og flink!
Ganske surrete i hodet etter at luften har blitt tynnere og tynnere, men veldig stas å komme hit og se de virkelig høye fjellene åpenbare seg mot nord!
