Ikke en vanlig dag på jobben

Ikke en av disse dagene som kom og gikk, men en dag fortettet med inntrykk og følelser. Tolv timer på veier av ujevn kvalitet, tre pass på mellom 4000 og 5000 meter i et landskap der en blir skremmende liten og sårbar - om enn så overjordisk vakkert Himalaya er.

Jeg var i tvil om jeg skulle reise de 40 milene nordover til Ladakh, etter stressopplevelsene med trafikken så langt. Min venn Vinod i Naggar, som driver eget reisebyrå, overbeviste meg om at dette ikke var farlig, at han kjenner området godt og at han dessuten skulle kjøre den veien om noen dager i forbindelse med jobb. Jeg kunne bli med,

Og jeg ble med,,,,,,

Vinod fra Discover Himalayas

Vinod og Tony deler på kjøringen - begge veldig gode sjåfører på til dels helt ville (silke-)veier

To svært drevne sjåfører delte på jobben. Jeg satt bak og brukte tidvis bremsefoten mye mens jeg drakk masse vann for å forebygge høydesyke. Og, ja, på roligere deler var jeg fult i stand til å ta inn over meg skjønnheten i landskapet - fjellene som framstod større og høyere for hver hårnålssving. Men i situasjoner som i videoen under var jeg ikke særlig tøff. Det var mange av disse lastebilene på veien, noe som skyldes stor militær tilstedeværelse i et område med uklare og omdiskuterte grenser mot Kina. Lastebilene bringer gods og utstyr.

Naturen skifter ettersom vi klatrer opp eller ned, stadig mot nord. Det er nydelig vær, varmt og klar blå himmel. Steinen i fjellet skifter farge, og vi kommer etter hvert til en stor, frodig slette med nomader, pashminasauer og ville esler. De tibetanske bønneflaggene blir stadig mer nærværende. Vi stopper og drikker te et sted på veien.

Dag blir til kveld, vi kjører nedover nå på gode veier. Målet Leh ligger på 3500 meter. Sola skinner på de øverste toppen i det vi når Indusdalen og fortsetter langs elva til vi omsider når Leh. Puh!

Første forsøk - Rohtang La

Fra Manali snirkler veien seg sikksakk oppover, 2000 meter. Vi gjør et stopp ved en liten snøtunge som standhaftig holder, tross sommer og regntid. Et yndig fotoobjekt for turister som åpenbart har sitt første møte med snø. Foruten å beundre utsikten, som er helt utrolig med de dype, grønne dalene sliter jeg med angsten for at vi skal trille utfor fordi bilen kunne komme akkurat litt for langt utpå. Vei, jeg får jeg med at vi passerer en bra stasjon for paragliding. Det ser jo fint å henge der sånn, på dette tidspunktet 3000 meter over bakken, men frister på ingen måte å prøve igjen. Sammen med paragliderne henger store ørner, virkelig store fugler, rett ved siden av bilen som stødig klatrer opp mot målet Rohtang passet.

Målet er fortsatt Ladakh - men jeg er veldig i tvil om jeg orker 40 mil med indisk kjøremønster. Jeg er allerede den sure kjerringa som nekter sjåfører å bruke mobilen for å snakke eller tekste. I tillegg er det et spørsmål om forsikring på grunn av nærheten til Jammu og Kashmir. Valget er å ta et skritt tilbake, reise til sidedalen Naggar litt sør for Manali og ta inn hos bekjente fra Goa som driver et sted der. De kan sikkert komme med fornuftige råd hva veien videre angår.

Oppover på veier som er preget av tøffe naturforhold. Turismen her er regulert på grunn av dette, et bestemt antall biler får passere passet hver dag. Videoen under er fra den snille veien ned. Og jeg må si at denne sjåføren var veldig rolig og flink!

Ganske surrete i hodet etter at luften har blitt tynnere og tynnere, men veldig stas å komme hit og se de virkelig høye fjellene åpenbare seg mot nord!

Hvor er Himalaya, egentlig?

Jeg er i Manali og egentlig i Himalaya - litt avhengig av hva man legger til grunn. I Himalaya har jeg egentlig vært i nesten en uke, for da jeg begynte å studere kartet fant jeg ut at Shangarh ligger i The Great Himalayan National Park. Men målet er jo å komme høyere opp, se de bare, snøkledde fjellene på nærmere hold. Jobber med saken. I mens utforskes denne lille byen som strekker seg oppover langs elva og The Mall Road. Sentrum har et bilfritt torg anlagt med sitteplasser - noe som ikke er gitt. Livet utspiller seg her med hippier (eller look-alikes) i alle aldre, turister på jakt etter opplevelser i fjellet og ellers en fin og spennende mennesksemiks. Jeg liker byen, har fått stambord på et spisested og funnet en dame som gir vidunderlig massasje på mine litt trette føtter.

Og her dukker Amit opp, han med mangoen til frokost oppe i fjellet, sammen med kompisen Harneet. De kjører tur på en delt Royal Enfield (altså en indisk motorsykkel). Vi deler noen måltider, har morsomme samtaler på tvers av religioner, ulike aldre og livssituasjoner. Jeg tror og håper jeg blir litt klokere i jobben med å pusle sammen hvordan det indiske samfunnet fungerer.

På The Mall Road i Manali med Harneet og Amit.

Været er mildt sagt varierende. Det er varmt når sola er framme, men kaldt når det er overskyet og det kommer regn. En kveld var vi nede i 13 grader. Manali ligger på ca. 2000 meter og elva Beas renner gjennom byen og Kullu-dalen. Vannet er iskaldt grønt, men elveleiet er ganske tørt med tanke på at det er regntid. Det kan forandre seg fort, blir jeg fortalt. Hvis det kommer tunge regnskyll på Himalayaplatået, kan vannet komme som flodbølger nedover elvene her. Det håper jeg at ikke skjer, selvfølgelig, av mange grunner.

Utsikt fra det tibetansk-buddistiske klosteret i Manali - mot klosterboligene. Regnet høljet ned i et par timer og jeg rakk flere runder med bønnehjulene!

En kar fra Rajasthan var på besøk i i hindutempelet i Vashist, sammen med en gjeng andre karer. Her fungerte jeg som en kuriositet alle ville ta bilde med. Så ba jeg om et bilde til meg selv, til slutt!

Neste etappe nå er Rohtang passet.

 

Back on track

Nå, nok tid til å hente mentale krefter for å forsere de tusen meterne nedoverbakke som bringer meg til der jeg trodde jeg var da rommet ble bestilt. Det var likevel fristende å bli høyt der oppe, der noen kunne laget mange episoder av “der ingen kunne tru nokon ville bu”. Vinteren, forstod jeg, er tøff - mye snø og veiene nødvendigvis enda mer hasardiøse. Så, på tide å si ha det til Annie som eier stedet og han med det vanskelige navnet jeg aldri lærte, som ga meg kaffe og masala-omelette hver morgen!. Takk, takk, takk - jeg vil så gjerne komme tilbake, men vet ikke om jeg tør. Sukria

These roads are meant for walking

.

Uten veier kommer en ikke fram, og jeg er en av dem som av ren inkompetanse kom fram. Maken til veier har jeg aldri kjørt på, og det frister ikke til gjentagelse. Veiene er preget av erosjon, steinsprang, jordras og hull. Bare sjåfører med spesiell tillatelse kan kjøre her, og de gjør det med stor presisjon, om enn alt for fort for meg! Men når det nå først ble sånn, hvilken belønning!

Trærne her er kjempehøye, og første kvelden i skumringen (etter nær-døden opplevelsen oppover bakkene) kom kjenningsmelodien fra 80-tallets grøsser Twin Peaks plutselig til meg. Med morgenrgryet, var jeg over på these shoes are meant for walking da jeg hilste på gjengen på bildet. De asfalterer grusveien som fører fram til det enkle pensjonatet der jeg bor. Enda hyggeligere ble det ved frokosten, da Amit fra Uttar Pradesdh bød på medbrakt vannmelon og en hyggelig prat om livet som moTorsykkel-turist og dataingenør,

På vei inn i de dypeste skoger, på veier som egner seg til fottur, men like fullt trafikkeres av mye annet…. Målet er en foss - den var ikke så spennende, men det var mye annet spennende som små, lokale familiedrevne kaféer som selger te og enkel mat eller gjetere som hun på bildet under. To-barnsmor som passer den lille flokken kyr, sauer og geiter gjennom dagen. På et tidspunkt kom jeg på å spørre om rovdyr, og ble litt blek da svaret var tigre.. Det hadde jeg ikke tenkt på idet hele tatt - og godt var nå vel det!

Kvelden kommer og alle twinpeaks-vibbene er borte for lengst! Litt solbrent, bare. Lett å glemme at sola er sterk her oppe i fjellene.

Til Himalaya i kjole og flipflops

Målet å fullføre noe jeg påbegynte sommeren 2022, nemlig å komme til foten av Himalaya og se fjellene fra indisk side. Den gangen kom jeg til Shimla, før tilfeldigheter førte meg østover til Bengalbukta. Uansett er målet over alle mål å samle opplevelser på veien i dette mangfoldige og komplekse landet. Og det blir garantert med oksygen og tak over hodet.

Denne lille ekspedisjonen starter i Chandigarh, hovedstaden til Punjab - arkitekttegnet av selveste Le Courbusier etter Indias frigjøring. Det er andre gangen jeg er her, livets tilfeldigheter bare. Som bildet viser, en litt dekadent start på et av byens etablissementer kalt Bali. Men etter et par dagers rehabilitering etter reisa, ble første etappe i retning Himalaya tilbakelagt, tidvis med hjertet i halsen og med en feilnavigering på 50 kilometer og 1000 høydemeter.

 

I løpet av 6 timer ble 2300 høydemeter tilbakelagt, og middagen inntatt på 2650 moh. , noe som vel kan betegnes som en form for klatring. På veien blir vi fortalt om, og ser selv, jordras og steinsprang. Formelig elsker tunellene etter hvert som reisa skrider fram.

Utmerket sjåfør!

Og av og til er det fint å rote seg bort litt. Selv om målet ikke var Shangarh, men Kullu (her må jeg ta alt ansvar for dårlig forarbeid) - ble det hell i uhell. For når man har kommet fram et sted, på tross av alle mulige farer som har lurt - er det ikke så verst å legge seg til denne utsikten og puste frisk, kjølig fjelluft!