Uten veier kommer en ikke fram, og jeg er en av dem som av ren inkompetanse kom fram. Maken til veier har jeg aldri kjørt på, og det frister ikke til gjentagelse. Veiene er preget av erosjon, steinsprang, jordras og hull. Bare sjåfører med spesiell tillatelse kan kjøre her, og de gjør det med stor presisjon, om enn alt for fort for meg! Men når det nå først ble sånn, hvilken belønning!

Trærne her er kjempehøye, og første kvelden i skumringen (etter nær-døden opplevelsen oppover bakkene) kom kjenningsmelodien fra 80-tallets grøsser Twin Peaks plutselig til meg. Med morgenrgryet, var jeg over på these shoes are meant for walking da jeg hilste på gjengen på bildet. De asfalterer grusveien som fører fram til det enkle pensjonatet der jeg bor. Enda hyggeligere ble det ved frokosten, da Amit fra Uttar Pradesdh bød på medbrakt vannmelon og en hyggelig prat om livet som moTorsykkel-turist og dataingenør,

På vei inn i de dypeste skoger, på veier som egner seg til fottur, men like fullt trafikkeres av mye annet…. Målet er en foss - den var ikke så spennende, men det var mye annet spennende som små, lokale familiedrevne kaféer som selger te og enkel mat eller gjetere som hun på bildet under. To-barnsmor som passer den lille flokken kyr, sauer og geiter gjennom dagen. På et tidspunkt kom jeg på å spørre om rovdyr, og ble litt blek da svaret var tigre.. Det hadde jeg ikke tenkt på idet hele tatt - og godt var nå vel det!