Nå, nok tid til å hente mentale krefter for å forsere de tusen meterne nedoverbakke som bringer meg til der jeg trodde jeg var da rommet ble bestilt. Det var likevel fristende å bli høyt der oppe, der noen kunne laget mange episoder av “der ingen kunne tru nokon ville bu”. Vinteren, forstod jeg, er tøff - mye snø og veiene nødvendigvis enda mer hasardiøse. Så, på tide å si ha det til Annie som eier stedet og han med det vanskelige navnet jeg aldri lærte, som ga meg kaffe og masala-omelette hver morgen!. Takk, takk, takk - jeg vil så gjerne komme tilbake, men vet ikke om jeg tør. Sukria